Observasjon

For vanskelig å forholde seg til? Kan det tenkes om man bare stikker hodet i bakken som en struts så forsvinner det av seg selv?

Datteren var med sin mor på besøk på gården til morens venninne. Mors venninne er gift med en mye eldre mann, gårdbruker med gråstenk. Gården var fin, været likeså, helgen borget for hygge, inntil det hele ikke ble særlig hyggelig lenger. Datteren var på vei ut fra kjøkkenet til hagen. Mannen på gården stopper henne i døråpningen,  sperrer veien for henne og uten et ord  tar han på puppene hennes. Han mumler etter eller annet før hun rekker å summe seg, slår bort hendene hans, og bråsnur. Han ler etter henne. Godter seg. Hun løper og gjemmer seg på toalettet.

Datteren forteller det til sin mor, sier hun vil dra herfra med en gang og aldri komme tilbake. Moren har ikke sett sin venninne på mange år og har ikke lyst til å dra riktig ennå. Hun sier han sikkert ikke mente det så ille. Han ville sikkert bare gi henne en klem!? Kanskje han bare så på henne som sin egen datter? Datteren farer opp og skriker: “Han ser ikke på meg som sin datter. En far tar meg ikke på puppene!”

Episoden ble dysset ned, glattet over med noen glass hjemmelaget syltetøy, og aldri snakket om igjen. Bak overflaten lurket likevel den mørke stemningen som en tykk tåke.

Morgen

De rusler side ved side gjennom skogholtet bak Vestre Aker Kirke. De er på vei fra Sognsveien ned til Domus Theologica. Han er blond, kortklipt, bærer en liten sort sekk på en grønn t-skjorte og har funnet frem luftige beige shorts som stopper litt før knærne. Hun har et flagrende skjørt, en tynn strikkejakke utenpå blusen og en blond hestehale som dupper opp og ned for hvert steg. De går så nær hverandre, men ikke nær nok til å være kjærester - enda. Armene hans slenger langs siden, og noen ganger lar han hånden tilfeldig røre ved skjørtet hennes. Hun holder hendene foran seg, det virker som hun ikke helt tør å slippe dem ned langs siden, fordi da ville hånden møtt hans. De går så nær, så nær. Jeg lurer på hvor mange flere dager de kommer til å gå slik før de endelig tør å innrømme at de ønsker å leie?

Ettermiddag

Han rusler rolig langs veikanten, løse bukser, brun t-skjorte og en røff bag slengt på tvers over skulderen. Solen varmer ryggen hans og blomstrende trær blender synet hans, så han tar på seg solbrillene. I svingen går han ut i gresset, løper opp på haugen i et par-tre små byks. Han snur seg og ser på utsikten fra den halvannen meter høye opphøyningen. Han myser mot solen, snur seg og fortsetter sin ferd i gresset, langs veien. Jeg lurer på om han vurderer å ta av seg sko og sokker for å gå barbent?

Kveld

To kamerater rusler like bak meg hjem fra trening . Praten går og den handler om jenter, spesielt om jenter og gutter, deres venner. Jeg overhører bruddstykker:

- “Han sa: Du husker Stine? Ja, hadde han svart, hu Stine var jeg på date med, ja, sånn for et halvt år siden. Og det var skikkelig kleint! Så hu kan du få gratis av meg! Og så sier han første: Vi ble kjærester for to uker siden!”

- “Hahaha”

- “Det er tabbe, da! Si noe sånt til en god kompis”

- “Haha, ja, du vet han der jeg fortalte om før? Han hadde jo vært på fest med begge de to søstrene, og klint med begge to på hver sin fest. Men han vet ikke at de er søstre, og ingen av søstrene vet at han har klint med den andre - enda iallfall. Vi planlegger om vi skulle invitere til en fest der alle de der dukker opp samtidig!”

- “Hahaha, jævla bra. Har du hatt noen dater i det siste da?”

- “Nei, eller det er en jente på skolen..”

- “Du, jeg har en stein i skoen.”

Jeg ble utrolig nysgjerrig på jenta fra skolen, men jeg kunne ikke stoppe opp og vente på at han skulle ta ut steinen i skoen for å få med meg resten av historiene, så der skiltes våre veier og dermed sluttet også samtalen - for meg.

Klokken er to om natten. Det er tilfeldig at jeg ligger våken og vrir meg. Derfor hører jeg den summende vibrasjonen av mobilen selv om lyden er slått av. Før jeg rekker å spørre sier en stemme:

“Hei! Hvor er du?”

“Jeg er hjemme, skal liksom sove, men hvor i all verden er du?”
“Jeg er ute, uten penger og det regner. Kan jeg komme til deg?”
“Hva har skjedd? Ja, selvsagt kan du komme, men hva har skjedd? Hvor er du?”
“Jeg er på byen, vandrer i regnet.. [kvalte hikst].. Han er så drittsekk!”
“Hva har han gjort? Har han kastet deg ut?”
“… [lang stillhet, lyder av hæler som klakker mot asfalten].. Det er ikke det!”
“Kom du, jeg går i dusjen, så er jeg våken og klar for en prat når du kommer. Du kan være her så lenge du vil.”
“Jeg burde sikkert bare gå hjem og legge meg, er ikke det det beste?”
“Nei, kom hit, du er jo helt oppløst.”

En time senere er hun er. Hun har gått i regnet på høye hæler gjennom byen, for hun hadde ikke penger til drosje.

“Det er så flaut“, sier hun, og forsvinner inn på badet mitt. Jeg setter på kaffen. I vesken hennes hører jeg telefonen hennes surre. Jeg tar den ikke. Det aner meg hvem det er.

Jeg forteller henne at noen har ringt mobilen hennes da hun kommer ut fra badet. Det er sikkert ham, sier hun og ser ikke engang på vesken. Vi drikker kaffe, hun forteller om hva som skjedde. Om bagatellen og hvordan han klikket. Om hvordan hun stadig prøver å oppføre seg slik han vil, men alltid bommer.

Telefonen summer igjen. Jeg ser hun legger merke til det, men ignorerer det så godt hun kan, stirrer innbitt fremover og fortsetter samtalen. Vi snakker som om mobiltelefoner ikke eksisterer, men begge hører etter den og håper summingen snart slutter.

“Det er umulig“, sier hun, “jeg trodde ikke dette skulle tippe ham over, men det var visst ikke greit. Det som er greit en dag er ikke greit den neste. Det som var feil i går, er det han vil ha i morgen. Jeg er så sinna på meg selv, for jeg hadde begynt å tro på at han kunne være snill. Tre-fire dager og så faller jeg for det. Jeg vet det jo. Hvis jeg begynner å snakke fint om ham, så pisk meg!“

Jeg ler, det er godt hun har galgenhumoren i orden iallfall.

“Jeg må bort fra ham. Men ikke i dag, og ikke i morgen. Jeg må ordne meg slik at alt er klart uten at han vet det.“

Telefonen ringer igjen, for femte eller sjette gang. Hun tar den, holder fatningen, tar imot edder og galle, tier stille til han er ferdig. Til slutt sier hun:

“Jeg er snart hjemme” og legger på.

Hun smiler til meg. Takker for kaffen, og sier at hun vet iallfall hva som venter henne og det er bra, hun liker ikke overraskelser. Så smiler hun tappert igjen og forsvinner ut i mørket. Hjem til ham og det hun vet venter henne.

Klokken er fire om morgenen og jeg kan glemme å sove.

Observatøren tester smileffekten

Smil til verden og verden smiler til deg, heter det. I Norges land er det ikke så vanlig å smile til fremmede mennesker. Det er heller ikke så vanlig å få smil fra fremmede mennesker. Reaksjonene på dette kan være så mangt. Noen smiler tilbake, noen ser en annen vei. Noen ser stygt på deg, noen uforstående. Noen blir til og med redde. Observatøren har ikke tenkt å egenhendig endre disse norske (u)vanene, men det kan jo være artig å teste dette litt ut…

Dagens test

Jeg smilte til den nye vaskehjelpen. Han er en ung gutt med mørke krøller og grønn lue. Vaskehjelper er kanskje enda mindre vant til at noen smiler til dem enn andre. Vaskehjelper pleier å bli oversett av de fleste. Jeg smilte til ham og sa god morgen. Så kommenterte jeg noe om sluddværet ute som stjal vårfølelsen vi fikk i går. Han ser litt uforstående på meg og spør om jeg snakker engelsk?

Gutten er fra Nepal. Han lurer på om jeg har vært der. Han har studert i Frankrike og bodd i Norge i halvannet år. Han har familien sin i Nepal, foreldre, en yngre søster og en yngre bror. Han har vært borte lenge nå og småsøsknene hans har nok blitt store. Han gleder seg til å ha tjent nok penger så han kan reise tilbake. Han savner familien sin og lengter etter landet sitt. Han smiler i det han går for dagen og lurer på om jeg er der neste gang han skal vaske?

Neste gang skal jeg spørre hva han heter og prøve å huske det…

WordPress spiller meg et puss. Kommentarene holder seg ikke til den posten som de er kommentarer til! Jeg har hittil 3 poster, to av postene har fått kommentarer. Hvis man klikker seg inn på “Begjær” fra bloggrevyen dukker de fire kommentarene til “Alene sammen” opp, men ikke de to som hører til. Noen ganger dukker alle kommentarene opp på samme post, både de som skal være der og de som er kommet til en annen post.

Dette er en ny blogg, og jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle måtte skrive en metapost så tidlig. Men jeg aner ikke hvordan jeg fikser dette med wordpress. Er det noen som vil og kan hjelpe meg? Jeg tør nesten ikke publisere flere innlegg før jeg får ryddet i dette. Ellers blir det bare kaos og heller dårlig med betraktninger og bekjennelser.

Jeg ligner på min mor. Det irriterer meg grenseløst. Det er på grensen til at jeg kunne si jeg hater det og ment det.

Da jeg var barn var jeg ikke i stand til å se det. Tanter, onkler og alle andre voksne så likevel sitt snitt til å påpeke det i enhver anledning. I familieselskap var det en gjenganger. Hvis jeg besøkte min mor på jobben, fikk jeg høre det av kollegaene hennes. Hvis hun inviterte venner hjem, var det det første de sa etter å ta av seg skoene. Kanskje hater jeg at jeg ligner på henne, fordi jeg som barn ikke ble oppfattet som et selvstendig individ. Jeg var bare barnet som lignet på sin mor.

Jeg synes ikke min mor er pen. Så lenge jeg ikke så at jeg lignet på henne, syntes jeg til tider at jeg så bra ut. Så en dag tok noen et bilde. Et skjebnesvangert bilde. For første gang så jeg at de alle sammen hadde rett. Jeg lignet på min mor. Jeg gremmes. I øynene på den personen på bildet - meg - kunne jeg se min mors blikk. Det var som om jeg i det øyeblikket mistet en del av meg selv, og ble delvis min mor. Jeg hatet det. Kunne jeg ikke få være meg selv i fred?

Min mor er en generasjon eldre enn meg (naturlig nok). Antagelig vil jeg se ut som henne når jeg blir eldre. Jeg tror ikke grunnen til at jeg irriterer meg over denne likheten er at jeg er redd for å bli gammel. Hun ser ikke gammel ut. Joda, hun har rynker og grå hår, men ser veldig ung ut for sin alder. Folk oppfatter henne som min eldre søster. Ja, nettopp - min eldre søster. Jeg har aldri hatt en søster. Men jeg skulle mye heller hatt en søster som lignet på min mor, så kunne jeg sluppet. Eventuelt kunne jeg lignet på min søster, og ikke først og fremst på min mor.

Men dette er en håpløs kamp om løsrivelse. Jeg kan ikke skrape øynene hennes ut, for de er mine. Jeg kan ikke hindre tidens tann, og jeg kan ikke hindre andre velmenende mennesker som bruker sitt misforståtte sosiale intellekt på å kommentere familielikheter. Kan jeg ikke bare akseptere det? Det er jo det naturligste i verden, at barn ligner på sine foreldre. Jeg så en gang min morfars blikk i hennes, en gang hun var på sykhuset. Kanskje var det en slags likhet i situasjonen som gjorde at jeg så det. Min morfars blikk som syk gjenskapte seg i min mor når hun var syk. Det var en slags trøst. Ikke at hun var syk, men at hun også lignet på noen. At hennes blikk også kom fra en annen.

Jeg tror jeg har en slags angst for likheten til min mor. Ikke fordi jeg misliker henne. Vi har et greit mor-barn-forhold. Det er ingen store konflikter. Dette stikker likevel så dypt at jeg skammer meg over mitt eget speilbilde. Jeg så meg selv i buss-sjåførens speil i går. Det var ikke jeg som satt på setet, der satt en person med min mors blikk. Jeg lukket øynene, snudde hodet for å være sikker på å se ut vinduet da jeg åpnet dem igjen. Så lenge jeg kan se hennes blikk i speilbildet av meg selv, føler jeg at jeg aldri er alene. Jeg får ikke fred. Jeg får ikke være bare meg. Og hvem er så bare jeg? Jeg er barnet som ligner på sin mor.

(Fotocredit: antkriz)

One-night stand. Smak på ordet. Det er avskyelig, er det ikke? Det ligger så mange holdninger i det, spekket med moralske pekefingre, psykologiske forventninger, skadefryd og arroganse. Fyll, skam, løssluppenhet, anger, sårbarhet og du kan sikkert bidra med enda flere ord og tanker som lett dukker opp når man tenker på en enkelt seksuell natt mellom to mennesker. En natt som ikke gjentas, som ikke blir starten på et forhold.

Etter et altfor langt samboerskap var jeg blitt singel. Alene hadde jeg vært lenge, men ikke utad. Inntil nå hadde jeg delt hus, seng, regninger, middager og sofaen med et annet menneske, men likevel hadde jeg vært alene. Min ex-partner var et snilt og vennlig menneske, men tok ikke del i mitt liv mer enn som venn. Det var ikke så verst å være alene i de fleste situasjoner, jeg var ikke ensom, bare alene. Men om natten var jeg ensom. Vi var to i sengen, men vi var ikke i nærheten av hverandre. Ikke på mange år. Enhver tilnærming ble avvist, på en snill og vennlig måte. Men likefullt avvist. Åresvis med avvisning gjorde meg ikke bare ensom, men også overbevist om at alle andre også ville avvise meg. Det ble det normale og det forventede.

Når jeg da endelig var singel, antok jeg at jeg kom til å være alene i all uoverskuelig fremtid. Jeg innfant meg med det, og nøt å være alene i sengen, men ikke ensom. Jeg anså dette som en naturlig konsekvens av at jeg ikke var fysisk tiltrekkende for noen.

Men så var jeg på en date, en sånn tilfeldig date etter kortere kontakt på internett. Pilsene gikk fort unna og vinflasken i leiligheten gikk også ned mens vi lo, flørtet og så hverandre intenst i øynene. Jeg gikk ut fra at det var på tide å dra hjem når vinflasken var tom, men jeg ble bedt om å bli. Det som skjedde så var helt ufattelig, det var gnister av begjær i luften, bevegelsene kraftfulle opp langs veggene og vi slengte oss på sengen med bestemthet og en soleklar intensjon. Jeg gav blaffen og lot alle hemninger fare, og bare nøt.

Dagen etter ruslet jeg hjem og prøvde å kjenne etter hvordan jeg følte meg. Når ville den uunngåelige skamfølelsen melde seg? Ville jeg føle meg brukt, slik man skal etter sigende? Men nei, den følelsen kom aldri. Jeg syntes det var det beste som kunne skjedd meg. Vi så hverandre aldri igjen, men der og da var det akkurat det jeg trengte. Noen som tydelig viste meg sitt begjær rettet mot meg.

Det er lenge siden nå, men fortsatt tenker jeg på det som en befrielse. Det gjorde meg i stand til å møte neste menneske med en helt annen selvtillit. Ble jeg brukt? Kanskje, men så lenge man vil det selv, og kan leve på opplevelsen, var det intet skammelig ved det, bare velgjørende, deilig begjær.

(Fotocredit: Woodleywonderworks)

Idag er jeg på kaffebar. Det daler store hvite snefnugg og forsøker å legge en stillhet over byen. Stillheten er ikke sterk nok til å overdøve den stressede morgenstemningen. Biler stamper i kø, bussbremser skriker, folk sklir og løper i den tunge sneen for å rekke trikken. Det er rushtid og alle skal frem tidsnok, tross at alle ligger litt etter skjema. Jeg har derimot god tid. Den gode tiden skal brukes til å finne stillhet midt i stresset.

Jeg bestiller min enkle cortado og henter meg et glass vann. På barkrakken ved vinduet sitter en svensk unggutt med dagens kaffe, en stor svart pocketbok han ikke har åpnet og en avis. Han titter såvidt på meg når jeg setter meg ved siden av ham og vender nesen ned i avisen. Dersom det hadde vært en annen tid på døgnet og jeg hadde vært mer i det sosiale hjørnet hadde jeg gjerne pratet med ham, men nå er jeg glad for at vi kan sitte i stillhet.

Stille er det vel ikke. Folk kommer og går, espressomaskinen durer litt forsiktig i bakgrunnen, *pling* sier kassa-apparatet når pengeskuffen åpnes og melkeskummeren surkler. Øynene hviler på trikkeskinnene utenfor vinduet. Med jevne mellomrom passerer en av Oslos blå, støyende trikker. Holdeplassen fylles opp og tømmes, fylles opp og tømmes. Travle personer haster forbi, kommer innom og forsvinner igjen med sin “ta-med”-kopp.

I sakte film, nesten som et frosset bilde sitter den svenske gutten og jeg helt stille. Kaffekoppene står i ro. Avisen ligger helt i ro. Vi skal ingen steder, ikke ennå. Over anlegget spilles rolig morgenmusikk. Spente kjever begynner å slappe av. Skuldrene senker seg. Varmen brer seg i kroppen. Den stressede verden rundt oss begynner å falme, bli utydelig og kornete. Her er det ro.

Den svenske gutten drikker opp siste slurken, pakker sammen avisen og putter boken sin i sekken. Et øyeblikk senere er han på vei ut i verden. Et siste blikk mot meg over skulderen og han er vekk. Jeg satte pris på hans stille selskap. Han var fin å være alene sammen med.