Monthly Archive

Jeg ligner på min mor. Det irriterer meg grenseløst. Det er på grensen til at jeg kunne si jeg hater det og ment det.

Da jeg var barn var jeg ikke i stand til å se det. Tanter, onkler og alle andre voksne så likevel sitt snitt til å påpeke det i enhver anledning. I familieselskap var det en gjenganger. Hvis jeg besøkte min mor på jobben, fikk jeg høre det av kollegaene hennes. Hvis hun inviterte venner hjem, var det det første de sa etter å ta av seg skoene. Kanskje hater jeg at jeg ligner på henne, fordi jeg som barn ikke ble oppfattet som et selvstendig individ. Jeg var bare barnet som lignet på sin mor.

Jeg synes ikke min mor er pen. Så lenge jeg ikke så at jeg lignet på henne, syntes jeg til tider at jeg så bra ut. Så en dag tok noen et bilde. Et skjebnesvangert bilde. For første gang så jeg at de alle sammen hadde rett. Jeg lignet på min mor. Jeg gremmes. I øynene på den personen på bildet - meg - kunne jeg se min mors blikk. Det var som om jeg i det øyeblikket mistet en del av meg selv, og ble delvis min mor. Jeg hatet det. Kunne jeg ikke få være meg selv i fred?

Min mor er en generasjon eldre enn meg (naturlig nok). Antagelig vil jeg se ut som henne når jeg blir eldre. Jeg tror ikke grunnen til at jeg irriterer meg over denne likheten er at jeg er redd for å bli gammel. Hun ser ikke gammel ut. Joda, hun har rynker og grå hår, men ser veldig ung ut for sin alder. Folk oppfatter henne som min eldre søster. Ja, nettopp - min eldre søster. Jeg har aldri hatt en søster. Men jeg skulle mye heller hatt en søster som lignet på min mor, så kunne jeg sluppet. Eventuelt kunne jeg lignet på min søster, og ikke først og fremst på min mor.

Men dette er en håpløs kamp om løsrivelse. Jeg kan ikke skrape øynene hennes ut, for de er mine. Jeg kan ikke hindre tidens tann, og jeg kan ikke hindre andre velmenende mennesker som bruker sitt misforståtte sosiale intellekt på å kommentere familielikheter. Kan jeg ikke bare akseptere det? Det er jo det naturligste i verden, at barn ligner på sine foreldre. Jeg så en gang min morfars blikk i hennes, en gang hun var på sykhuset. Kanskje var det en slags likhet i situasjonen som gjorde at jeg så det. Min morfars blikk som syk gjenskapte seg i min mor når hun var syk. Det var en slags trøst. Ikke at hun var syk, men at hun også lignet på noen. At hennes blikk også kom fra en annen.

Jeg tror jeg har en slags angst for likheten til min mor. Ikke fordi jeg misliker henne. Vi har et greit mor-barn-forhold. Det er ingen store konflikter. Dette stikker likevel så dypt at jeg skammer meg over mitt eget speilbilde. Jeg så meg selv i buss-sjåførens speil i går. Det var ikke jeg som satt på setet, der satt en person med min mors blikk. Jeg lukket øynene, snudde hodet for å være sikker på å se ut vinduet da jeg åpnet dem igjen. Så lenge jeg kan se hennes blikk i speilbildet av meg selv, føler jeg at jeg aldri er alene. Jeg får ikke fred. Jeg får ikke være bare meg. Og hvem er så bare jeg? Jeg er barnet som ligner på sin mor.

(Fotocredit: antkriz)

One-night stand. Smak på ordet. Det er avskyelig, er det ikke? Det ligger så mange holdninger i det, spekket med moralske pekefingre, psykologiske forventninger, skadefryd og arroganse. Fyll, skam, løssluppenhet, anger, sårbarhet og du kan sikkert bidra med enda flere ord og tanker som lett dukker opp når man tenker på en enkelt seksuell natt mellom to mennesker. En natt som ikke gjentas, som ikke blir starten på et forhold.

Etter et altfor langt samboerskap var jeg blitt singel. Alene hadde jeg vært lenge, men ikke utad. Inntil nå hadde jeg delt hus, seng, regninger, middager og sofaen med et annet menneske, men likevel hadde jeg vært alene. Min ex-partner var et snilt og vennlig menneske, men tok ikke del i mitt liv mer enn som venn. Det var ikke så verst å være alene i de fleste situasjoner, jeg var ikke ensom, bare alene. Men om natten var jeg ensom. Vi var to i sengen, men vi var ikke i nærheten av hverandre. Ikke på mange år. Enhver tilnærming ble avvist, på en snill og vennlig måte. Men likefullt avvist. Åresvis med avvisning gjorde meg ikke bare ensom, men også overbevist om at alle andre også ville avvise meg. Det ble det normale og det forventede.

Når jeg da endelig var singel, antok jeg at jeg kom til å være alene i all uoverskuelig fremtid. Jeg innfant meg med det, og nøt å være alene i sengen, men ikke ensom. Jeg anså dette som en naturlig konsekvens av at jeg ikke var fysisk tiltrekkende for noen.

Men så var jeg på en date, en sånn tilfeldig date etter kortere kontakt på internett. Pilsene gikk fort unna og vinflasken i leiligheten gikk også ned mens vi lo, flørtet og så hverandre intenst i øynene. Jeg gikk ut fra at det var på tide å dra hjem når vinflasken var tom, men jeg ble bedt om å bli. Det som skjedde så var helt ufattelig, det var gnister av begjær i luften, bevegelsene kraftfulle opp langs veggene og vi slengte oss på sengen med bestemthet og en soleklar intensjon. Jeg gav blaffen og lot alle hemninger fare, og bare nøt.

Dagen etter ruslet jeg hjem og prøvde å kjenne etter hvordan jeg følte meg. Når ville den uunngåelige skamfølelsen melde seg? Ville jeg føle meg brukt, slik man skal etter sigende? Men nei, den følelsen kom aldri. Jeg syntes det var det beste som kunne skjedd meg. Vi så hverandre aldri igjen, men der og da var det akkurat det jeg trengte. Noen som tydelig viste meg sitt begjær rettet mot meg.

Det er lenge siden nå, men fortsatt tenker jeg på det som en befrielse. Det gjorde meg i stand til å møte neste menneske med en helt annen selvtillit. Ble jeg brukt? Kanskje, men så lenge man vil det selv, og kan leve på opplevelsen, var det intet skammelig ved det, bare velgjørende, deilig begjær.

(Fotocredit: Woodleywonderworks)

Idag er jeg på kaffebar. Det daler store hvite snefnugg og forsøker å legge en stillhet over byen. Stillheten er ikke sterk nok til å overdøve den stressede morgenstemningen. Biler stamper i kø, bussbremser skriker, folk sklir og løper i den tunge sneen for å rekke trikken. Det er rushtid og alle skal frem tidsnok, tross at alle ligger litt etter skjema. Jeg har derimot god tid. Den gode tiden skal brukes til å finne stillhet midt i stresset.

Jeg bestiller min enkle cortado og henter meg et glass vann. På barkrakken ved vinduet sitter en svensk unggutt med dagens kaffe, en stor svart pocketbok han ikke har åpnet og en avis. Han titter såvidt på meg når jeg setter meg ved siden av ham og vender nesen ned i avisen. Dersom det hadde vært en annen tid på døgnet og jeg hadde vært mer i det sosiale hjørnet hadde jeg gjerne pratet med ham, men nå er jeg glad for at vi kan sitte i stillhet.

Stille er det vel ikke. Folk kommer og går, espressomaskinen durer litt forsiktig i bakgrunnen, *pling* sier kassa-apparatet når pengeskuffen åpnes og melkeskummeren surkler. Øynene hviler på trikkeskinnene utenfor vinduet. Med jevne mellomrom passerer en av Oslos blå, støyende trikker. Holdeplassen fylles opp og tømmes, fylles opp og tømmes. Travle personer haster forbi, kommer innom og forsvinner igjen med sin “ta-med”-kopp.

I sakte film, nesten som et frosset bilde sitter den svenske gutten og jeg helt stille. Kaffekoppene står i ro. Avisen ligger helt i ro. Vi skal ingen steder, ikke ennå. Over anlegget spilles rolig morgenmusikk. Spente kjever begynner å slappe av. Skuldrene senker seg. Varmen brer seg i kroppen. Den stressede verden rundt oss begynner å falme, bli utydelig og kornete. Her er det ro.

Den svenske gutten drikker opp siste slurken, pakker sammen avisen og putter boken sin i sekken. Et øyeblikk senere er han på vei ut i verden. Et siste blikk mot meg over skulderen og han er vekk. Jeg satte pris på hans stille selskap. Han var fin å være alene sammen med.