Idag er jeg på kaffebar. Det daler store hvite snefnugg og forsøker å legge en stillhet over byen. Stillheten er ikke sterk nok til å overdøve den stressede morgenstemningen. Biler stamper i kø, bussbremser skriker, folk sklir og løper i den tunge sneen for å rekke trikken. Det er rushtid og alle skal frem tidsnok, tross at alle ligger litt etter skjema. Jeg har derimot god tid. Den gode tiden skal brukes til å finne stillhet midt i stresset.

Jeg bestiller min enkle cortado og henter meg et glass vann. På barkrakken ved vinduet sitter en svensk unggutt med dagens kaffe, en stor svart pocketbok han ikke har åpnet og en avis. Han titter såvidt på meg når jeg setter meg ved siden av ham og vender nesen ned i avisen. Dersom det hadde vært en annen tid på døgnet og jeg hadde vært mer i det sosiale hjørnet hadde jeg gjerne pratet med ham, men nå er jeg glad for at vi kan sitte i stillhet.

Stille er det vel ikke. Folk kommer og går, espressomaskinen durer litt forsiktig i bakgrunnen, *pling* sier kassa-apparatet når pengeskuffen åpnes og melkeskummeren surkler. Øynene hviler på trikkeskinnene utenfor vinduet. Med jevne mellomrom passerer en av Oslos blå, støyende trikker. Holdeplassen fylles opp og tømmes, fylles opp og tømmes. Travle personer haster forbi, kommer innom og forsvinner igjen med sin “ta-med”-kopp.

I sakte film, nesten som et frosset bilde sitter den svenske gutten og jeg helt stille. Kaffekoppene står i ro. Avisen ligger helt i ro. Vi skal ingen steder, ikke ennå. Over anlegget spilles rolig morgenmusikk. Spente kjever begynner å slappe av. Skuldrene senker seg. Varmen brer seg i kroppen. Den stressede verden rundt oss begynner å falme, bli utydelig og kornete. Her er det ro.

Den svenske gutten drikker opp siste slurken, pakker sammen avisen og putter boken sin i sekken. Et øyeblikk senere er han på vei ut i verden. Et siste blikk mot meg over skulderen og han er vekk. Jeg satte pris på hans stille selskap. Han var fin å være alene sammen med.