Monthly Archive

For vanskelig å forholde seg til? Kan det tenkes om man bare stikker hodet i bakken som en struts så forsvinner det av seg selv?

Datteren var med sin mor på besøk på gården til morens venninne. Mors venninne er gift med en mye eldre mann, gårdbruker med gråstenk. Gården var fin, været likeså, helgen borget for hygge, inntil det hele ikke ble særlig hyggelig lenger. Datteren var på vei ut fra kjøkkenet til hagen. Mannen på gården stopper henne i døråpningen,  sperrer veien for henne og uten et ord  tar han på puppene hennes. Han mumler etter eller annet før hun rekker å summe seg, slår bort hendene hans, og bråsnur. Han ler etter henne. Godter seg. Hun løper og gjemmer seg på toalettet.

Datteren forteller det til sin mor, sier hun vil dra herfra med en gang og aldri komme tilbake. Moren har ikke sett sin venninne på mange år og har ikke lyst til å dra riktig ennå. Hun sier han sikkert ikke mente det så ille. Han ville sikkert bare gi henne en klem!? Kanskje han bare så på henne som sin egen datter? Datteren farer opp og skriker: “Han ser ikke på meg som sin datter. En far tar meg ikke på puppene!”

Episoden ble dysset ned, glattet over med noen glass hjemmelaget syltetøy, og aldri snakket om igjen. Bak overflaten lurket likevel den mørke stemningen som en tykk tåke.

Morgen

De rusler side ved side gjennom skogholtet bak Vestre Aker Kirke. De er på vei fra Sognsveien ned til Domus Theologica. Han er blond, kortklipt, bærer en liten sort sekk på en grønn t-skjorte og har funnet frem luftige beige shorts som stopper litt før knærne. Hun har et flagrende skjørt, en tynn strikkejakke utenpå blusen og en blond hestehale som dupper opp og ned for hvert steg. De går så nær hverandre, men ikke nær nok til å være kjærester - enda. Armene hans slenger langs siden, og noen ganger lar han hånden tilfeldig røre ved skjørtet hennes. Hun holder hendene foran seg, det virker som hun ikke helt tør å slippe dem ned langs siden, fordi da ville hånden møtt hans. De går så nær, så nær. Jeg lurer på hvor mange flere dager de kommer til å gå slik før de endelig tør å innrømme at de ønsker å leie?

Ettermiddag

Han rusler rolig langs veikanten, løse bukser, brun t-skjorte og en røff bag slengt på tvers over skulderen. Solen varmer ryggen hans og blomstrende trær blender synet hans, så han tar på seg solbrillene. I svingen går han ut i gresset, løper opp på haugen i et par-tre små byks. Han snur seg og ser på utsikten fra den halvannen meter høye opphøyningen. Han myser mot solen, snur seg og fortsetter sin ferd i gresset, langs veien. Jeg lurer på om han vurderer å ta av seg sko og sokker for å gå barbent?

Kveld

To kamerater rusler like bak meg hjem fra trening . Praten går og den handler om jenter, spesielt om jenter og gutter, deres venner. Jeg overhører bruddstykker:

- “Han sa: Du husker Stine? Ja, hadde han svart, hu Stine var jeg på date med, ja, sånn for et halvt år siden. Og det var skikkelig kleint! Så hu kan du få gratis av meg! Og så sier han første: Vi ble kjærester for to uker siden!”

- “Hahaha”

- “Det er tabbe, da! Si noe sånt til en god kompis”

- “Haha, ja, du vet han der jeg fortalte om før? Han hadde jo vært på fest med begge de to søstrene, og klint med begge to på hver sin fest. Men han vet ikke at de er søstre, og ingen av søstrene vet at han har klint med den andre - enda iallfall. Vi planlegger om vi skulle invitere til en fest der alle de der dukker opp samtidig!”

- “Hahaha, jævla bra. Har du hatt noen dater i det siste da?”

- “Nei, eller det er en jente på skolen..”

- “Du, jeg har en stein i skoen.”

Jeg ble utrolig nysgjerrig på jenta fra skolen, men jeg kunne ikke stoppe opp og vente på at han skulle ta ut steinen i skoen for å få med meg resten av historiene, så der skiltes våre veier og dermed sluttet også samtalen - for meg.

Klokken er to om natten. Det er tilfeldig at jeg ligger våken og vrir meg. Derfor hører jeg den summende vibrasjonen av mobilen selv om lyden er slått av. Før jeg rekker å spørre sier en stemme:

“Hei! Hvor er du?”

“Jeg er hjemme, skal liksom sove, men hvor i all verden er du?”
“Jeg er ute, uten penger og det regner. Kan jeg komme til deg?”
“Hva har skjedd? Ja, selvsagt kan du komme, men hva har skjedd? Hvor er du?”
“Jeg er på byen, vandrer i regnet.. [kvalte hikst].. Han er så drittsekk!”
“Hva har han gjort? Har han kastet deg ut?”
“… [lang stillhet, lyder av hæler som klakker mot asfalten].. Det er ikke det!”
“Kom du, jeg går i dusjen, så er jeg våken og klar for en prat når du kommer. Du kan være her så lenge du vil.”
“Jeg burde sikkert bare gå hjem og legge meg, er ikke det det beste?”
“Nei, kom hit, du er jo helt oppløst.”

En time senere er hun er. Hun har gått i regnet på høye hæler gjennom byen, for hun hadde ikke penger til drosje.

“Det er så flaut“, sier hun, og forsvinner inn på badet mitt. Jeg setter på kaffen. I vesken hennes hører jeg telefonen hennes surre. Jeg tar den ikke. Det aner meg hvem det er.

Jeg forteller henne at noen har ringt mobilen hennes da hun kommer ut fra badet. Det er sikkert ham, sier hun og ser ikke engang på vesken. Vi drikker kaffe, hun forteller om hva som skjedde. Om bagatellen og hvordan han klikket. Om hvordan hun stadig prøver å oppføre seg slik han vil, men alltid bommer.

Telefonen summer igjen. Jeg ser hun legger merke til det, men ignorerer det så godt hun kan, stirrer innbitt fremover og fortsetter samtalen. Vi snakker som om mobiltelefoner ikke eksisterer, men begge hører etter den og håper summingen snart slutter.

“Det er umulig“, sier hun, “jeg trodde ikke dette skulle tippe ham over, men det var visst ikke greit. Det som er greit en dag er ikke greit den neste. Det som var feil i går, er det han vil ha i morgen. Jeg er så sinna på meg selv, for jeg hadde begynt å tro på at han kunne være snill. Tre-fire dager og så faller jeg for det. Jeg vet det jo. Hvis jeg begynner å snakke fint om ham, så pisk meg!“

Jeg ler, det er godt hun har galgenhumoren i orden iallfall.

“Jeg må bort fra ham. Men ikke i dag, og ikke i morgen. Jeg må ordne meg slik at alt er klart uten at han vet det.“

Telefonen ringer igjen, for femte eller sjette gang. Hun tar den, holder fatningen, tar imot edder og galle, tier stille til han er ferdig. Til slutt sier hun:

“Jeg er snart hjemme” og legger på.

Hun smiler til meg. Takker for kaffen, og sier at hun vet iallfall hva som venter henne og det er bra, hun liker ikke overraskelser. Så smiler hun tappert igjen og forsvinner ut i mørket. Hjem til ham og det hun vet venter henne.

Klokken er fire om morgenen og jeg kan glemme å sove.