Klokken er to om natten. Det er tilfeldig at jeg ligger våken og vrir meg. Derfor hører jeg den summende vibrasjonen av mobilen selv om lyden er slått av. Før jeg rekker å spørre sier en stemme:
“Hei! Hvor er du?”
“Jeg er hjemme, skal liksom sove, men hvor i all verden er du?”
“Jeg er ute, uten penger og det regner. Kan jeg komme til deg?”
“Hva har skjedd? Ja, selvsagt kan du komme, men hva har skjedd? Hvor er du?”
“Jeg er på byen, vandrer i regnet.. [kvalte hikst].. Han er så drittsekk!”
“Hva har han gjort? Har han kastet deg ut?”
“… [lang stillhet, lyder av hæler som klakker mot asfalten].. Det er ikke det!”
“Kom du, jeg går i dusjen, så er jeg våken og klar for en prat når du kommer. Du kan være her så lenge du vil.”
“Jeg burde sikkert bare gå hjem og legge meg, er ikke det det beste?”
“Nei, kom hit, du er jo helt oppløst.”
En time senere er hun er. Hun har gått i regnet på høye hæler gjennom byen, for hun hadde ikke penger til drosje.
“Det er så flaut“, sier hun, og forsvinner inn på badet mitt. Jeg setter på kaffen. I vesken hennes hører jeg telefonen hennes surre. Jeg tar den ikke. Det aner meg hvem det er.
Jeg forteller henne at noen har ringt mobilen hennes da hun kommer ut fra badet. Det er sikkert ham, sier hun og ser ikke engang på vesken. Vi drikker kaffe, hun forteller om hva som skjedde. Om bagatellen og hvordan han klikket. Om hvordan hun stadig prøver å oppføre seg slik han vil, men alltid bommer.
Telefonen summer igjen. Jeg ser hun legger merke til det, men ignorerer det så godt hun kan, stirrer innbitt fremover og fortsetter samtalen. Vi snakker som om mobiltelefoner ikke eksisterer, men begge hører etter den og håper summingen snart slutter.
“Det er umulig“, sier hun, “jeg trodde ikke dette skulle tippe ham over, men det var visst ikke greit. Det som er greit en dag er ikke greit den neste. Det som var feil i går, er det han vil ha i morgen. Jeg er så sinna på meg selv, for jeg hadde begynt å tro på at han kunne være snill. Tre-fire dager og så faller jeg for det. Jeg vet det jo. Hvis jeg begynner å snakke fint om ham, så pisk meg!“
Jeg ler, det er godt hun har galgenhumoren i orden iallfall.
“Jeg må bort fra ham. Men ikke i dag, og ikke i morgen. Jeg må ordne meg slik at alt er klart uten at han vet det.“
Telefonen ringer igjen, for femte eller sjette gang. Hun tar den, holder fatningen, tar imot edder og galle, tier stille til han er ferdig. Til slutt sier hun:
“Jeg er snart hjemme” og legger på.
Hun smiler til meg. Takker for kaffen, og sier at hun vet iallfall hva som venter henne og det er bra, hun liker ikke overraskelser. Så smiler hun tappert igjen og forsvinner ut i mørket. Hjem til ham og det hun vet venter henne.
Klokken er fire om morgenen og jeg kan glemme å sove.
11 comments
Comments feed for this article
mai 4, 2008 kl. 3:50 pm
Binka
interessant observasjon … liker han henne? jeg synes synd på ham som lar seg bruke på den måten. dumsnill? noen kan bare ikke si nei.
mai 4, 2008 kl. 4:14 pm
observatøren
Binka: Takk for hyggelig kommentar. Får du inntrykk av at verten liker henne og lar seg bruke? Synes du hun oppfører seg utnyttende i denne situasjonen?
mai 4, 2008 kl. 4:30 pm
Binka
ja, i høyeste grad. hun kommer og sier at hun ikke kan gå hjem, og plutselig går hun hjem likevel, først etter han har stått opp tatt imot henne. hun virker litt skjødesløs. jeg liker henne ikke.
mai 4, 2008 kl. 4:44 pm
observatøren
Binka: Vi ikke vet hva som ble sagt i telefonsamtalen på slutten. Det kan tenkes at den inneholdt trusler. Det kan tenkes at det hun vet som venter henne ikke akkurat er en varm armkrok, men at hun likevel vet hun må adlyde.
Det kan også tenkes at verten ikke er en mann. Det vet vi heller ikke ut fra denne historien.
Du kan selvsagt likevel ha rett, at hun er skjødesløs, at hun utnytter et vennskap, enten det er en venninne eller en venn.
Reaksjonen din er interessant. For min del er det mannen hun drar hjem til som jeg misliker i denne historien. Spennende at vi oppfatter personene ulikt.
mai 5, 2008 kl. 10:57 am
Lill
Og jeg skulle ønske jeg hadde sånne venner da jeg hadde det (veldig) likt som denne personen her. Noen som bare hører på en, og som skjønner at man må løsrive seg steg for steg. Det er ikke bare å dra, det er en lang prosess.
mai 5, 2008 kl. 5:29 pm
observatøren
Lill: Du har et godt poeng der. Det er ikke bare å dra. Det krever så mye, både av en selv og av praktiske forberedelser. Når man har med uberegnelige mennesker å gjøre, må man ta alle forhåndsregler. Dessuten må man samle nok energi til å gjennomføre det og sette seg i en situasjon som man vet vil bli veldig smertefull.
Og i den prosessen er det godt å ha noen som lytter, men som likevel lar deg ta ting i eget tempo.
mai 5, 2008 kl. 6:04 pm
Lill
Jeg fikk styrke til å dra av min lille nydelige sønn som var i min mage. DA først klarte jeg å stå i mot.
mai 5, 2008 kl. 6:39 pm
observatøren
Lill: Det er det flere som har sagt, at først når de tenker at de aldri ville la deres barn bo i et slikt hus, så forstår man at man ikke kan bo der selv heller..
Det er godt å høre at du kom deg bort. Det er vondt å høre at du fortsatt ikke får noen å snakke med som kan hjelpe deg å bearbeide det du har opplevd.
mai 5, 2008 kl. 6:53 pm
Lill
Jeg er jo for blid, jeg er for oppegående, og jeg virker alt for reflektert til å kunne trenge hjelp. Det er jeg overbevist om. Og psykiateren sa det nærmest rett ut til meg.
mai 6, 2008 kl. 1:12 pm
observatøren
Lill: Jeg håper psykiateren mente du var for oppegående til at de prioriterte deg i køen, ikke at du ikke trengte hjelp? Vi kan alle trenge hjelp av og til, uansett hvor ressurssterk man er. Det burde nesten være motsatt, fordi ressurssterke antagelig vil kunne bruke hjelpen lettere og dermed kanskje komme seg raskere ovenpå?
Det er rart det der hvordan man avviser behov hvis man ikke oppfyller en negativ hjelpeløs standard for “verdige trengende”.
mai 6, 2008 kl. 2:26 pm
Lill
Jada, det var sånn det var selvfølgelig. Det var klønete formulert av meg.
Og når det gjelder dette med å være ressurssterk, så ser det ut til at det jobber mot meg innenfor psykiatrien, samtidig som en MÅ være ressurssterk for å vite hva man har krav på osv. Dette er jo et gedigent paradoks.
De kan ha så mange opptrappingsmidler de bare vil, men enn så lenge er psykiatrien i Norge enda en katastrofe. Og der mener jeg ikke kommunepsykiatrien, som fungerer ganske godt (hvertfall i min kommune), men sykehusene og DPS-ene. Dette kunne jeg ha snakket om i timesvis, av og til gjør jeg det også (stakkars folk).