Og når det gjelder dette med å være ressurssterk, så ser det ut til at det jobber mot meg innenfor psykiatrien, samtidig som en MÅ være ressurssterk for å vite hva man har krav på osv. Dette er jo et gedigent paradoks.

De kan ha så mange opptrappingsmidler de bare vil, men enn så lenge er psykiatrien i Norge enda en katastrofe. Og der mener jeg ikke kommunepsykiatrien, som fungerer ganske godt (hvertfall i min kommune), men sykehusene og DPS-ene. Dette kunne jeg ha snakket om i timesvis, av og til gjør jeg det også (stakkars folk).

Det er rart det der hvordan man avviser behov hvis man ikke oppfyller en negativ hjelpeløs standard for “verdige trengende”.

Det er godt å høre at du kom deg bort. Det er vondt å høre at du fortsatt ikke får noen å snakke med som kan hjelpe deg å bearbeide det du har opplevd.

Og i den prosessen er det godt å ha noen som lytter, men som likevel lar deg ta ting i eget tempo.

Det kan også tenkes at verten ikke er en mann. Det vet vi heller ikke ut fra denne historien.

Du kan selvsagt likevel ha rett, at hun er skjødesløs, at hun utnytter et vennskap, enten det er en venninne eller en venn.

Reaksjonen din er interessant. For min del er det mannen hun drar hjem til som jeg misliker i denne historien. Spennende at vi oppfatter personene ulikt.