Blind med vilje

For vanskelig å forholde seg til? Kan det tenkes om man bare stikker hodet i bakken som en struts så forsvinner det av seg selv?

Datteren var med sin mor på besøk på gården til morens venninne. Mors venninne er gift med en mye eldre mann, gårdbruker med gråstenk. Gården var fin, været likeså, helgen borget for hygge, inntil det hele ikke ble særlig hyggelig lenger. Datteren var på vei ut fra kjøkkenet til hagen. Mannen på gården stopper henne i døråpningen,  sperrer veien for henne og uten et ord  tar han på puppene hennes. Han mumler etter eller annet før hun rekker å summe seg, slår bort hendene hans, og bråsnur. Han ler etter henne. Godter seg. Hun løper og gjemmer seg på toalettet.

Datteren forteller det til sin mor, sier hun vil dra herfra med en gang og aldri komme tilbake. Moren har ikke sett sin venninne på mange år og har ikke lyst til å dra riktig ennå. Hun sier han sikkert ikke mente det så ille. Han ville sikkert bare gi henne en klem!? Kanskje han bare så på henne som sin egen datter? Datteren farer opp og skriker: “Han ser ikke på meg som sin datter. En far tar meg ikke på puppene!”

Episoden ble dysset ned, glattet over med noen glass hjemmelaget syltetøy, og aldri snakket om igjen. Bak overflaten lurket likevel den mørke stemningen som en tykk tåke.

Nattlig samtale

Klokken er to om natten. Det er tilfeldig at jeg ligger våken og vrir meg. Derfor hører jeg den summende vibrasjonen av mobilen selv om lyden er slått av. Før jeg rekker å spørre sier en stemme:

“Hei! Hvor er du?”

“Jeg er hjemme, skal liksom sove, men hvor i all verden er du?”
“Jeg er ute, uten penger og det regner. Kan jeg komme til deg?”
“Hva har skjedd? Ja, selvsagt kan du komme, men hva har skjedd? Hvor er du?”
“Jeg er på byen, vandrer i regnet.. [kvalte hikst].. Han er så drittsekk!”
“Hva har han gjort? Har han kastet deg ut?”
“… [lang stillhet, lyder av hæler som klakker mot asfalten].. Det er ikke det!”
“Kom du, jeg går i dusjen, så er jeg våken og klar for en prat når du kommer. Du kan være her så lenge du vil.”
“Jeg burde sikkert bare gå hjem og legge meg, er ikke det det beste?”
“Nei, kom hit, du er jo helt oppløst.”

En time senere er hun er. Hun har gått i regnet på høye hæler gjennom byen, for hun hadde ikke penger til drosje.

“Det er så flaut“, sier hun, og forsvinner inn på badet mitt. Jeg setter på kaffen. I vesken hennes hører jeg telefonen hennes surre. Jeg tar den ikke. Det aner meg hvem det er.

Jeg forteller henne at noen har ringt mobilen hennes da hun kommer ut fra badet. Det er sikkert ham, sier hun og ser ikke engang på vesken. Vi drikker kaffe, hun forteller om hva som skjedde. Om bagatellen og hvordan han klikket. Om hvordan hun stadig prøver å oppføre seg slik han vil, men alltid bommer.

Telefonen summer igjen. Jeg ser hun legger merke til det, men ignorerer det så godt hun kan, stirrer innbitt fremover og fortsetter samtalen. Vi snakker som om mobiltelefoner ikke eksisterer, men begge hører etter den og håper summingen snart slutter.

“Det er umulig“, sier hun, “jeg trodde ikke dette skulle tippe ham over, men det var visst ikke greit. Det som er greit en dag er ikke greit den neste. Det som var feil i går, er det han vil ha i morgen. Jeg er så sinna på meg selv, for jeg hadde begynt å tro på at han kunne være snill. Tre-fire dager og så faller jeg for det. Jeg vet det jo. Hvis jeg begynner å snakke fint om ham, så pisk meg!“

Jeg ler, det er godt hun har galgenhumoren i orden iallfall.

“Jeg må bort fra ham. Men ikke i dag, og ikke i morgen. Jeg må ordne meg slik at alt er klart uten at han vet det.“

Telefonen ringer igjen, for femte eller sjette gang. Hun tar den, holder fatningen, tar imot edder og galle, tier stille til han er ferdig. Til slutt sier hun:

“Jeg er snart hjemme” og legger på.

Hun smiler til meg. Takker for kaffen, og sier at hun vet iallfall hva som venter henne og det er bra, hun liker ikke overraskelser. Så smiler hun tappert igjen og forsvinner ut i mørket. Hjem til ham og det hun vet venter henne.

Klokken er fire om morgenen og jeg kan glemme å sove.

Min mors blikk

Jeg ligner på min mor. Det irriterer meg grenseløst. Det er på grensen til at jeg kunne si jeg hater det og ment det.

Da jeg var barn var jeg ikke i stand til å se det. Tanter, onkler og alle andre voksne så likevel sitt snitt til å påpeke det i enhver anledning. I familieselskap var det en gjenganger. Hvis jeg besøkte min mor på jobben, fikk jeg høre det av kollegaene hennes. Hvis hun inviterte venner hjem, var det det første de sa etter å ta av seg skoene. Kanskje hater jeg at jeg ligner på henne, fordi jeg som barn ikke ble oppfattet som et selvstendig individ. Jeg var bare barnet som lignet på sin mor.

Jeg synes ikke min mor er pen. Så lenge jeg ikke så at jeg lignet på henne, syntes jeg til tider at jeg så bra ut. Så en dag tok noen et bilde. Et skjebnesvangert bilde. For første gang så jeg at de alle sammen hadde rett. Jeg lignet på min mor. Jeg gremmes. I øynene på den personen på bildet – meg – kunne jeg se min mors blikk. Det var som om jeg i det øyeblikket mistet en del av meg selv, og ble delvis min mor. Jeg hatet det. Kunne jeg ikke få være meg selv i fred?

Min mor er en generasjon eldre enn meg (naturlig nok). Antagelig vil jeg se ut som henne når jeg blir eldre. Jeg tror ikke grunnen til at jeg irriterer meg over denne likheten er at jeg er redd for å bli gammel. Hun ser ikke gammel ut. Joda, hun har rynker og grå hår, men ser veldig ung ut for sin alder. Folk oppfatter henne som min eldre søster. Ja, nettopp – min eldre søster. Jeg har aldri hatt en søster. Men jeg skulle mye heller hatt en søster som lignet på min mor, så kunne jeg sluppet. Eventuelt kunne jeg lignet på min søster, og ikke først og fremst på min mor.

Men dette er en håpløs kamp om løsrivelse. Jeg kan ikke skrape øynene hennes ut, for de er mine. Jeg kan ikke hindre tidens tann, og jeg kan ikke hindre andre velmenende mennesker som bruker sitt misforståtte sosiale intellekt på å kommentere familielikheter. Kan jeg ikke bare akseptere det? Det er jo det naturligste i verden, at barn ligner på sine foreldre. Jeg så en gang min morfars blikk i hennes, en gang hun var på sykhuset. Kanskje var det en slags likhet i situasjonen som gjorde at jeg så det. Min morfars blikk som syk gjenskapte seg i min mor når hun var syk. Det var en slags trøst. Ikke at hun var syk, men at hun også lignet på noen. At hennes blikk også kom fra en annen.

Jeg tror jeg har en slags angst for likheten til min mor. Ikke fordi jeg misliker henne. Vi har et greit mor-barn-forhold. Det er ingen store konflikter. Dette stikker likevel så dypt at jeg skammer meg over mitt eget speilbilde. Jeg så meg selv i buss-sjåførens speil i går. Det var ikke jeg som satt på setet, der satt en person med min mors blikk. Jeg lukket øynene, snudde hodet for å være sikker på å se ut vinduet da jeg åpnet dem igjen. Så lenge jeg kan se hennes blikk i speilbildet av meg selv, føler jeg at jeg aldri er alene. Jeg får ikke fred. Jeg får ikke være bare meg. Og hvem er så bare jeg? Jeg er barnet som ligner på sin mor.

(Fotocredit: antkriz)

Begjær

One-night stand. Smak på ordet. Det er avskyelig, er det ikke? Det ligger så mange holdninger i det, spekket med moralske pekefingre, psykologiske forventninger, skadefryd og arroganse. Fyll, skam, løssluppenhet, anger, sårbarhet og du kan sikkert bidra med enda flere ord og tanker som lett dukker opp når man tenker på en enkelt seksuell natt mellom to mennesker. En natt som ikke gjentas, som ikke blir starten på et forhold.

Etter et altfor langt samboerskap var jeg blitt singel. Alene hadde jeg vært lenge, men ikke utad. Inntil nå hadde jeg delt hus, seng, regninger, middager og sofaen med et annet menneske, men likevel hadde jeg vært alene. Min ex-partner var et snilt og vennlig menneske, men tok ikke del i mitt liv mer enn som venn. Det var ikke så verst å være alene i de fleste situasjoner, jeg var ikke ensom, bare alene. Men om natten var jeg ensom. Vi var to i sengen, men vi var ikke i nærheten av hverandre. Ikke på mange år. Enhver tilnærming ble avvist, på en snill og vennlig måte. Men likefullt avvist. Åresvis med avvisning gjorde meg ikke bare ensom, men også overbevist om at alle andre også ville avvise meg. Det ble det normale og det forventede.

Når jeg da endelig var singel, antok jeg at jeg kom til å være alene i all uoverskuelig fremtid. Jeg innfant meg med det, og nøt å være alene i sengen, men ikke ensom. Jeg anså dette som en naturlig konsekvens av at jeg ikke var fysisk tiltrekkende for noen.

Men så var jeg på en date, en sånn tilfeldig date etter kortere kontakt på internett. Pilsene gikk fort unna og vinflasken i leiligheten gikk også ned mens vi lo, flørtet og så hverandre intenst i øynene. Jeg gikk ut fra at det var på tide å dra hjem når vinflasken var tom, men jeg ble bedt om å bli. Det som skjedde så var helt ufattelig, det var gnister av begjær i luften, bevegelsene kraftfulle opp langs veggene og vi slengte oss på sengen med bestemthet og en soleklar intensjon. Jeg gav blaffen og lot alle hemninger fare, og bare nøt.

Dagen etter ruslet jeg hjem og prøvde å kjenne etter hvordan jeg følte meg. Når ville den uunngåelige skamfølelsen melde seg? Ville jeg føle meg brukt, slik man skal etter sigende? Men nei, den følelsen kom aldri. Jeg syntes det var det beste som kunne skjedd meg. Vi så hverandre aldri igjen, men der og da var det akkurat det jeg trengte. Noen som tydelig viste meg sitt begjær rettet mot meg.

Det er lenge siden nå, men fortsatt tenker jeg på det som en befrielse. Det gjorde meg i stand til å møte neste menneske med en helt annen selvtillit. Ble jeg brukt? Kanskje, men så lenge man vil det selv, og kan leve på opplevelsen, var det intet skammelig ved det, bare velgjørende, deilig begjær.

(Fotocredit: Woodleywonderworks)