Tag Archive

Jeg ligner på min mor. Det irriterer meg grenseløst. Det er på grensen til at jeg kunne si jeg hater det og ment det.

Da jeg var barn var jeg ikke i stand til å se det. Tanter, onkler og alle andre voksne så likevel sitt snitt til å påpeke det i enhver anledning. I familieselskap var det en gjenganger. Hvis jeg besøkte min mor på jobben, fikk jeg høre det av kollegaene hennes. Hvis hun inviterte venner hjem, var det det første de sa etter å ta av seg skoene. Kanskje hater jeg at jeg ligner på henne, fordi jeg som barn ikke ble oppfattet som et selvstendig individ. Jeg var bare barnet som lignet på sin mor.

Jeg synes ikke min mor er pen. Så lenge jeg ikke så at jeg lignet på henne, syntes jeg til tider at jeg så bra ut. Så en dag tok noen et bilde. Et skjebnesvangert bilde. For første gang så jeg at de alle sammen hadde rett. Jeg lignet på min mor. Jeg gremmes. I øynene på den personen på bildet - meg - kunne jeg se min mors blikk. Det var som om jeg i det øyeblikket mistet en del av meg selv, og ble delvis min mor. Jeg hatet det. Kunne jeg ikke få være meg selv i fred?

Min mor er en generasjon eldre enn meg (naturlig nok). Antagelig vil jeg se ut som henne når jeg blir eldre. Jeg tror ikke grunnen til at jeg irriterer meg over denne likheten er at jeg er redd for å bli gammel. Hun ser ikke gammel ut. Joda, hun har rynker og grå hår, men ser veldig ung ut for sin alder. Folk oppfatter henne som min eldre søster. Ja, nettopp - min eldre søster. Jeg har aldri hatt en søster. Men jeg skulle mye heller hatt en søster som lignet på min mor, så kunne jeg sluppet. Eventuelt kunne jeg lignet på min søster, og ikke først og fremst på min mor.

Men dette er en håpløs kamp om løsrivelse. Jeg kan ikke skrape øynene hennes ut, for de er mine. Jeg kan ikke hindre tidens tann, og jeg kan ikke hindre andre velmenende mennesker som bruker sitt misforståtte sosiale intellekt på å kommentere familielikheter. Kan jeg ikke bare akseptere det? Det er jo det naturligste i verden, at barn ligner på sine foreldre. Jeg så en gang min morfars blikk i hennes, en gang hun var på sykhuset. Kanskje var det en slags likhet i situasjonen som gjorde at jeg så det. Min morfars blikk som syk gjenskapte seg i min mor når hun var syk. Det var en slags trøst. Ikke at hun var syk, men at hun også lignet på noen. At hennes blikk også kom fra en annen.

Jeg tror jeg har en slags angst for likheten til min mor. Ikke fordi jeg misliker henne. Vi har et greit mor-barn-forhold. Det er ingen store konflikter. Dette stikker likevel så dypt at jeg skammer meg over mitt eget speilbilde. Jeg så meg selv i buss-sjåførens speil i går. Det var ikke jeg som satt på setet, der satt en person med min mors blikk. Jeg lukket øynene, snudde hodet for å være sikker på å se ut vinduet da jeg åpnet dem igjen. Så lenge jeg kan se hennes blikk i speilbildet av meg selv, føler jeg at jeg aldri er alene. Jeg får ikke fred. Jeg får ikke være bare meg. Og hvem er så bare jeg? Jeg er barnet som ligner på sin mor.

(Fotocredit: antkriz)