You are currently browsing the tag archive for the 'struts' tag.
For vanskelig å forholde seg til? Kan det tenkes om man bare stikker hodet i bakken som en struts så forsvinner det av seg selv?
Datteren var med sin mor på besøk på gården til morens venninne. Mors venninne er gift med en mye eldre mann, gårdbruker med gråstenk. Gården var fin, været likeså, helgen borget for hygge, inntil det hele ikke ble særlig hyggelig lenger. Datteren var på vei ut fra kjøkkenet til hagen. Mannen på gården stopper henne i døråpningen, sperrer veien for henne og uten et ord tar han på puppene hennes. Han mumler etter eller annet før hun rekker å summe seg, slår bort hendene hans, og bråsnur. Han ler etter henne. Godter seg. Hun løper og gjemmer seg på toalettet.
Datteren forteller det til sin mor, sier hun vil dra herfra med en gang og aldri komme tilbake. Moren har ikke sett sin venninne på mange år og har ikke lyst til å dra riktig ennå. Hun sier han sikkert ikke mente det så ille. Han ville sikkert bare gi henne en klem!? Kanskje han bare så på henne som sin egen datter? Datteren farer opp og skriker: “Han ser ikke på meg som sin datter. En far tar meg ikke på puppene!”
Episoden ble dysset ned, glattet over med noen glass hjemmelaget syltetøy, og aldri snakket om igjen. Bak overflaten lurket likevel den mørke stemningen som en tykk tåke.
Siste kommentarer